Feministene brant BH-er. Hva skal de gjøre med hijaber? spurte en venn på FB-statusen sin i går. Saken er at feminister brant aldri bh-ene sine på slutten av 60- og innover på 70-tallet. Det er en myte som er blitt så gjentatt at alle tar for gitt at det faktisk hendte.
Sannsynligvis skjedde det neppe. Myten om bh-brenningen oppsto da en gruppe feminister , New York Radical Women, aksjonerte under en Miss America-kåring i Atlantic City i 1968. De kastet saker de mente var kvinneundertrykkende, som bh-er, hofteholdere, Playboy-blader og andre ting de betraktet som ”instruments of female torture”, oppi en søppelbøtte kalt Freedom Trash Can. Planen var å tenne på, men før de rakk å gjøre det ble de stanset av politiet.
Happeningen i Atlanta var sannsynligvis en engangsforeteelse. Det finnes et bilde av kvinner som brenner bh-er fra 1979 , dokumentasjon som det er blitt reist tvil om er autentisk. Men i den grad bh-brenning forekom, var det nok i form av sporadiske stunts, og ikke som en nærmest rituell rød hendelsestråd som løp gjennom hele 70-tallet, slik vi tror at det var.
Men symbolet hissige damer som brente bh-ene sine var satt. Godt hjulpet av journalisten Lindsay van Gelder fra New York Post, som sammenliknet demonstrasjonen med antikrigsforkjempernes brenning av vernepliktsbøker og ble dermed arkitekten bak begrepet bh-brenning. Noe hun visstnok skal ha gremmet seg over i ettertid.
Happeningen i Atlanta var sannsynligvis en engangsforeteelse. Det finnes et bilde av kvinner som brenner bh-er fra 1979 , dokumentasjon som det er blitt reist tvil om er autentisk. Men i den grad bh-brenning forekom, var det nok i form av sporadiske stunts, og ikke som en nærmest rituell rød hendelsestråd som løp gjennom hele 70-tallet, slik vi tror at det var.
Men symbolet hissige damer som brente bh-ene sine var satt. Godt hjulpet av journalisten Lindsay van Gelder fra New York Post, som sammenliknet demonstrasjonen med antikrigsforkjempernes brenning av vernepliktsbøker og ble dermed arkitekten bak begrepet bh-brenning. Noe hun visstnok skal ha gremmet seg over i ettertid.
Selv om bh-er knapt ble brent, sluttet i hvert fall kvinner å bruke den! Å være bh- og toppløs, var selve kjennetegnet på frigjorte kvinner i godt og vel et decennium, og det var ikke før på starten av 80-tallet engang (jeg husker ikke eksakt når) at plagget dukket opp igjen. Stilikoner som Madonna og Annie Lennox brakte bh inn i motebildet og tilbake i butikkhyllene; mer eksklusive og forseggjorte enn noensinne… Men selv om dagens bh er gjenstand for big business, er det få som lenger opplever den som et kvinneundertrykkende torturtinstrument. Den holder puppene på plass og gir kjærkommen støtte under trening. Kvinnebevegelsen har dessuten fått gjennomslag for likestillingssaker av større betydning en bh-bruk.
Det er imidlertid blitt brent en hijab! Det skjedde 8. mars 2009, da syrisk-norske Sara Azmeh Rasmussen brant en hijab på Youngstorget, foran en majoritet av rasende hijabkledte muslimer og indignerte feminister. Rasmussen ønsket å brenne det hun mener er et symbol på kvinnens underordnete status, og hadde på forhånd annonsert det i en kronikk i Aftenposten, hvor hun oppfordret sine muslimske medsøstre til å spre ut sine vinger. Hijab-brenningen fikk knapt noe etterspill i mediene, men Rasmussen ble drapstruet i dagene som fulgte.
Men kan jeg som vestlig kvinne, bokstavlig eller metaforisk, brenne en hijab? Angår det meg? Jeg tenker at da kvinner på 70-tallet frigjorde seg fra sitt eget undertøy, var det ut fra et behov som oppsto innenfra, hos kvinnene selv. Må en kvinne imidlertid kle veldig på seg, ikke nødvendigvis for å få det mer komfortabelt men for å få respekt, så er det et påbud som kommer utenfra henne selv. Fra omgivelsene eller fra Gud. Jeg kan ikke se at krav som stilles av andre kan ha noen som helst frigjørende effekt på den som bøyer seg for det. Derfor kan jeg godt brenne en hijab, siden det er universelle menneskerettigheter jeg forfekter. Jeg har et naivt ønske om at alle kvinner i hele verden skal ha de samme rettighetene og mulighetene som jeg selv nyter godt av. Og deler av verden befinner seg i mitt nabolag.
Men kan jeg som vestlig kvinne, bokstavlig eller metaforisk, brenne en hijab? Angår det meg? Jeg tenker at da kvinner på 70-tallet frigjorde seg fra sitt eget undertøy, var det ut fra et behov som oppsto innenfra, hos kvinnene selv. Må en kvinne imidlertid kle veldig på seg, ikke nødvendigvis for å få det mer komfortabelt men for å få respekt, så er det et påbud som kommer utenfra henne selv. Fra omgivelsene eller fra Gud. Jeg kan ikke se at krav som stilles av andre kan ha noen som helst frigjørende effekt på den som bøyer seg for det. Derfor kan jeg godt brenne en hijab, siden det er universelle menneskerettigheter jeg forfekter. Jeg har et naivt ønske om at alle kvinner i hele verden skal ha de samme rettighetene og mulighetene som jeg selv nyter godt av. Og deler av verden befinner seg i mitt nabolag.
Er hijab vår tids "instrument of female torture"? Vestlige feminister blir kritisert fra flere hold for kun å være opptatt av egne kjepphester og at de gir blaffen i dagens undertrykte; minoritetskvinnene. De forsvarer seg med at enhver gruppe må kjempe sin egen kamp, og at damer f. eks. må bestemme selv om de vil bruke hijab eller ikke. Talskvinner for hijab-brukere sier det samme: De vil ikke ha ”vår feminisme" tredd ned over hodene på seg, og mener de foretar frie og selvstendige valg på egne premisser og i tråd med sin religion og kultur. For så vidt riktig, dette. Universelle rettigheter skal gi alle kvinner muligheter til å velge sin egen lykke eller ulykke, om man vil.
Men innvandrerkvinner som ønsker å leve sitt liv på egne, individuelle premisser – det demokratiske privilegium – sitter alene i et veldig trangt rom. De har lite uttalt support fra norske, organiserte feminister, og får i praksis heller ingen støtte fra sine tildekte medsøstre, som understreker at å gå med hijab er en religiøs plikt. Vi vet også at disse jentene blir utsatt for press, trusler og vold fra familie og folk i sitt etniske miljø dersom de blir ”for norske” . Dette er norske jenter som svært ofte ikke får ta selvstendige valg, men som lever i gråsonen mellom norsk likestillingslov og demokrati på den ene siden, og tvang og annenkulturell justis på den andre. Det er disse jentene som sviktes og som trenger at noen slåss litt for dem!
Men innvandrerkvinner som ønsker å leve sitt liv på egne, individuelle premisser – det demokratiske privilegium – sitter alene i et veldig trangt rom. De har lite uttalt support fra norske, organiserte feminister, og får i praksis heller ingen støtte fra sine tildekte medsøstre, som understreker at å gå med hijab er en religiøs plikt. Vi vet også at disse jentene blir utsatt for press, trusler og vold fra familie og folk i sitt etniske miljø dersom de blir ”for norske” . Dette er norske jenter som svært ofte ikke får ta selvstendige valg, men som lever i gråsonen mellom norsk likestillingslov og demokrati på den ene siden, og tvang og annenkulturell justis på den andre. Det er disse jentene som sviktes og som trenger at noen slåss litt for dem!
Jeg gjorde et lite heldig forsøk på å kritisere muslimers kvinnesyn da jeg jobbet i kvinneradioen RadiOrakel på slutten av 80-tallet, og skulle intervjue lederen av et senter for minoritetskvinner . Jeg åpnet i frisk tabloid ånd og spurte hvorfor det var slik at muslimske kvinner måtte gå to skritt etter mannen sin på gata. Hun ble rasende:
- Åh, jeg er så lei av slike dumme spørsmål! Det er ikke slik som dere tror, at muslimske kvinner er undertrykte. Det er dere kristne kvinner som er undertrykte! skrek hun, og la til at hun ikke hadde lyst til å svare på flere dumme spørsmål.
- Åh, jeg er så lei av slike dumme spørsmål! Det er ikke slik som dere tror, at muslimske kvinner er undertrykte. Det er dere kristne kvinner som er undertrykte! skrek hun, og la til at hun ikke hadde lyst til å svare på flere dumme spørsmål.
Det ble ikke noe av intervjuet. Jeg fikk dermed aldri vite på hvilken måte jeg var undertrykt , og ikke hun. Jeg kan godt skjønne at hun ikke likte måten jeg åpnet samtalen på. Men her hadde hun samtidig en gyllen sjanse til å sette denne ”dumme, kristne dama” på plass og si, hør her: det er ikke slik at muslimske kvinner er undertrykte, og nå skal jeg fortelle deg hvorfor de går bak mannen sin på gata. Hun kunne gjort a fool out of me og opplyst lytterne om kvinners posisjon i islam.
For eksempel.
I stedet valgte hun å gå rett i strupen på meg. Og jeg har siden kviet meg for å ta opp tråden.
For eksempel.
I stedet valgte hun å gå rett i strupen på meg. Og jeg har siden kviet meg for å ta opp tråden.
