Jeg husker

Jeg har vært på skrivekurs med forfatteren Niels Fredrik Dahl. Den første oppgaven vi fikk var: Skriv det du husker! Start hver setning eller avsnitt med ”Jeg husker…” *

Vi fikk 10 minutter på oss. Alle bøyde seg over papirene sine og skrev så blekket sprutet. Eller, det vet jeg jo ikke om er sant: Jeg for min del skrev så blekket sprutet og så aldri opp fra skriveboka mi i løpet av tiden det tok. Men det føltes som om alle skrev intenst, lufta var fortettet av konsentrasjon.

Da tiden er omme sier Niels Fredrik Dahl:
- Nå skal dere alle lese opp hva dere har skrevet.

Jeg ble øyeblikkelig både kald og varm…Jeg hadde tolket oppgaven slik at vi skulle skrive det vi husket; umiddelbart, usensurert  og etter innfallsmetoden. Det hadde nemlig jeg gjort. Og det som hadde havnet på papiret var personlig. Veldig personlig, og privat. Jeg var ikke forberedt på at dette skulle deles med 14 andre ukjente, og ble hva skal jeg si; tatt på senga.  Kunne jeg virkelig lese opp det jeg hadde skrevet, ble det ikke altfor privat og ikke minst pinlig, både for meg å dele og for de andre å høre på?

Folk begynte å lese opp sine minner, og jeg ble noe beroliget: Alle hadde tatt utgangspunkt i noe personlig, eller i alle fall noe som lå dem veldig nært. Og alle leste med stø stemme og verdighet.

Da det ble min tur, reiste jeg meg opp (alle måtte det) kremtet, kjente at stemmen min bar dårlig og var virkelig ikke til å stole på.  Midtveis i teksten brast den og jeg måtte ta en pause. Jeg så ikke opp. Tenkte at dette må jeg fullføre.
Jeg klarte det, og her er min tekst:

Jeg husker det var vinter og kaldt og mørkt. Storesøsteren min løp ut i gangen og helt ut på trammen. Hun hoiet og lo og veivet med armene. Hun hadde hvit trøye og hvit truse på. Bare det. Mamma løp etter og prøvde å dra henne inn igjen.

Jeg husker mine første tegninger. De besto av sikk-sakk streker foran og bak. Så ut som juletrær, men skulle forestille mennesker. For de hadde øyne og ben. Jeg tegnet og tegnet disse sikk-sakk figurene om og om igjen, i en rasende fart.  Muligens med håp om at de skulle transformere seg  og bli til noe annet? De endret seg aldri. Og de utgjorde flere tegnebøker.

Jeg husker dagen da pappa døde. Naboen kom inn på kjøkkenet vårt med budskapet til mamma. Taus. Vinket henne ut på gangen. Tre vink med en lang pekefinger. Det var om formiddagen 18. desember 1969.

Jeg husker jeg ble syk den romjulen. Hele familien ble slått ut av en sterk influensa som ble kalt ”Mao-sjuken”.

 Jeg husker jeg ligger  på sofaen i stua, den som står nærmest vinduet. Det er tidlig morgen, klokka er kanskje 06.00. Ute er det veldig kaldt, snøen er hvitt gull og diamanter, månen lyser og stjernene spraker over himmelen, som nettopp har fått et skjær av lysnende blått.
Jeg husker jeg tenkte:  Så utrolig vakkert! 
Og at jeg hadde veldig vondt i halsen.

Jeg ser opp fra skriveboka og på Niels Fredrik Dahl. Han ser forpint ut, jeg er utmattet og tom og småflau: ble dette kleint eller noe? Setter meg ned igjen.

-  Jeg vet jo ikke om dette er sant, men jeg er glad for at historien din fikk en så vakker avslutning. Og at du tok med og beskrev himmelen over det hele, sier han.

*Niels Fredrik Dahl henter denne oppgave-ideen fra forfatteren og billedkunstneren Joe Brainard, og hans memoarbok I remember . 
Tror jeg kan si på vegne av alle som deltok på dette skrivekurset: Metoden funker veldig bra; en kick-start for alle som strever litt med å komme i gang med skriveprosessen sin!

Valgets Kval

Denne gangen hadde jeg tenkt å ta valget #seriøst, virkelig lese #partiprogrammene og velge ut fra #hjertet. Men det er ikke lett når #valget er fritt. Hva du vil gjøre med #livet ditt. Evt. tenke på andres #velferd.
Så er man en kresen velger? Eller bare mett og kritisk?

Fremskrittspartiet: Kyss meg i framskrittet, som en sa så klokt her forleden.

Høyre: Jeg er ikke konservativ. Jeg er det bare ikke.

Kristelig Folkeparti: Jeg er prinsipielt i mot å blande religion inn i statsforvaltningen. Basta!

Senterpartiet: Bønder kan dyrke epler og neper og la andre ta seg av politikken.

Venstre: Kan ta en kaffe med deg. Men ikke innbill deg noe, assa!

Arbeiderpartiet: Men hvorfor må du være så inn i h… bakstreversk og arrogant? Bare fordi du liksom har bevist at du har styringsevne??

Sosialistisk Venstreparti: Jeg har slått opp med deg og JEG VIL IKKE SNAKKE OM DET!!!:-(

Rødt: Flørte med det totalitære? Nei takk!

Miljøpartiet De Grønne: Jeg vet ikke hvor du befinner deg politisk. Men føler at du er som kakene på Deli de Luca: Glasuren frister. Men innholdet er svulstig, næringsfattig og utgått på dato.

Så nå tenker jeg å snuse litt på de som befinner seg under hatten "Andre".
 Der fant jeg en gang et parti som kalte seg Altruistene. Dette var riktignok under et kommunevalg; Oslo i 1991.
 Men jeg stemte på dem, jeg! Altruistene :-)

De fikk ikke nok stemmer og kom aldri inn i Bystyret.

 Og verden fortsatte sin skjeve gang. Uten drahjelp fra Altruistene.
 Det var kanskje like greit.

Godt valg!

Et ønsket barn som ble en brent fyrstikk

Det er 8. mars. Jeg går rett fra sak til person:
Sara Mats Azmeh Rasmussen.
Dere vet, hun som brant en hijab på Youngstorget, 8. mars 2009? Foran øynene på rasende tildekte kvinner og en skeptisk 8. mars komite. En sånn dame fortjener oppmerksomhet og kudos på en slik dag. Særlig nå, når Sara Mats ikke har det så bra.

Sara Mats Azmeh Rasmussen er for tiden innlagt på lukket psykiatrisk avdeling på Danderyds sykehus. Hvorfor kan dere lese her, på bloggen hennes.

Sara Mats er en særdeles modig dame, hun står i relieff blant norske minoritetskvinner. Hun har muslimsk bakgrunn og er åpent lesbisk, eller - transperson. Jeg vet ikke helt om hun er det ene eller det andre, eller begge deler, men  det spiller heller ingen rolle.
I fjor ble hun tildelt  Fritt Ord prisen, for "sitt modige og kompromissløse engasjement for individets ukrenkelighet, for ytringsfrihet og religionskritikk."

I 2012 fikk hun også utgitt den selvbiografiske romanen "Skyggeferden". Den åpner med en kort setning:

”Jeg var et ønsket barn”.

Sara er født og oppvokst i Syria. Hun oppførte seg tidlig annerledes, utenfor boksen for hva som var/er forventet av, og tillatt for, jenter i landet. Hun likte å gå i gutteklær, hun var tøylesløs og leken, hun hadde litterære ambisjoner og hun ble tiltrukket av andre jenter. Hun hadde mange spørsmål  og mye opposisjon i seg, hun var en rebell!  

I smug forlot hun sin muslimske tro, konverterte til kristendommen  og fikk overtalt en prest til å døpe seg. 

Familien hennes var ikke spesielt religiøse, men opptatt av kultur og tradisjoner. Sara skriver at moren tvang henne til å få operert inn silikonimplantater, fordi puppene hennes var for små. Hvilket gjorde henne mindre attraktiv på ekteskapsmarkedet. For gifte seg med en mann, det skulle hun! Alt annet var utenkelig.

Etter mye press, valgte Sara å inngå ekteskap med en mann familien hadde valgt ut for henne. Denne mannen var eldre og erfaren, han virket sympatisk, lot henne forstå at han ”gjennomskuet dealen” og vant etter hvert Saras tillit. Hun ga etter. Såpass ”gem”  virket denne mannen, at Sara like før bryllupet valgte å fortelle ham at hun faktisk ikke var jomfru. Etter først å ha lyttet til alle hans kvinnehistorier.

Det ble et helvete! 

Mannen brøt med henne, og snart var historien ”all over”. Sara beskriver dette best i boka:

”Det var ikke den ulovlige dåpen som hadde ført meg til landet i nord, forklarte jeg. Jeg så på flammen, den lille ildtungen som danset på en rød stamme. Det var den brente fyrstikken.

Når en jente i landet mitt var blitt til en brent fyrstikk, gjaldt det å få henne ut av syne  fortest mulig, sa jeg og ble stille. Jeg husket den kvelden i august, og en kulde for gjennom ryggen og nakken. Anne hadde forståelsesfulle øyne, et empatisk uttrykk jeg ikke kunne huske at noen tidligere hadde unt meg. Likevel kunne jeg ikke fortelle om det, om kniven på strupen. Jeg hentet tilbake minnet fra en annen kveld.

Den kvelden satt jeg i sengen min, hjemme. Jeg hadde sluttet å gå ut. Telefonen ringte. Jeg hadde sluttet å ta den, så jeg rørte meg ikke. Men pappa banket på døren og sa at jeg måtte ta den samtalen. Det var viktig.

På linjen var en fjern slektning jeg knapt kjente, en kvinne av den sjeldne typen som hadde skapt seg et liv uten mann og barn. Henne hadde jeg aldri snakket med før denne samtalen, denne sjebnesvangre kvelden. Hun snakket om at jeg måtte forlate landet og reise til et sted hvor jeg kunne være trygg, langt borte fra slekten i de sør-europeiske landene.

Reise! Jeg kunne ikke tenke klart, men jeg ville ikke reise. Jeg hadde aldri likt tanken på å bo i et annet land, langt borte fra fjellene og gården. Men jeg var sliten, veldig sliten, og denne slektningen ba meg stole på henne. Hun forklarte at eksilet hun skulle sende meg til, slett ikke var et paradis, men at jeg måtte ut av mitt helvete”.

Da jeg leste dette, ble jeg veldig opprørt og trist. Sara ville jo ikke reise fra Syria, men ble tvunget av familien. Fordi hun hadde ligget med en tidligere kjæreste og vært åpen om det. At hun også hadde forlatt sin muslimske tro og blitt kristen, var farlig nok. Så farlig at hun etterhvert fikk innvilget politisk asyl i Norge, på religiøst grunnlag. Mens årsaken til flukten i virkeligheten var en annen "synd", som ikke lenger befant seg i det skjulte:

" Advokaten og politibetjenten snakket om risiko for fengselsstraff og reell fare for liv. Dåpsattesten lå ensomt på bordet mellom dem. Det var det de så. Men jeg visste at dette dokumentet var revet ut av en tykk mappe. De kunne aldri forstå hvorfor jeg satt der, i avhørsrommet på et asylmottak.
Det som ga meg kuldetokter var minnet om den rådville ferden i myldrende gater i Damaskus med følelsen av kniven mot strupen min. Det handlet om tapt ære. Familiens ære.
Det sa jeg ingenting om".

Jeg kjenner ikke godt nok til norske myndigheters kriterier for opphold i Norge. Men etter å ha lest Sara Mats' historie, spør jeg meg selv:

Hva om hun hadde kommet  hit fra Syria og søkt om asyl med denne begrunnelsen:
- Hei, jeg er Sara. Jeg har frivillig ligget med en mann. Familien min vet om det og nå vil de drepe meg. Fordi jeg fortalte dem om det, og nå er deres ære krenket pga at jeg mangler en jomfruhinne.

Ville hun ha blitt trodd, og hadde hun fått beskyttelse med denne historien?

Hvor stor vekt legger UDI på kvinners asylsøknader, som gjelder krenkelse av familiens ære og forbrytelse mot tradisjoner? Når forbrytelsen i seg selv er å være kvinne og gjøre livsvalg på egne premisser? Hvor mange slike søknader finnes? Eller gjør de fleste kvinner som Sara gjorde: sier ingenting om det?

Å gå sine egne veier er en frigjørende og krevende livsform. Det vet alle vi som har prøvd det, om så bare  litt. Sara Mats har pløyd mark og tråkket opp stier i ulendt terreng gjennom hele sitt liv. Klart det må røyne på! 

Men Sara Mats, bli bra igjen! Vi trenger ditt mot og din stemme her oppe i det kalde og trygge nord. Og ikke bare her, men ute i den hete og ustabile verden også. 

Rare women make history!

Vil du støtte forfatteren Sara Mats Azmeh Rasmussen, kan du gjøre det ved å like hennes FAN side på Facebook.
Så kan du selvsagt kjøpe og lese boka hennes: "Skyggeferden". Humanist forlag 2012