Det er 8. mars. Jeg går rett fra sak til
person:
Sara Mats Azmeh Rasmussen.
Dere vet, hun som brant en hijab på Youngstorget, 8. mars 2009? Foran øynene på rasende tildekte kvinner og en skeptisk 8. mars komite. En sånn dame fortjener oppmerksomhet og kudos på en slik dag. Særlig nå, når Sara Mats ikke har det så bra.
Sara Mats Azmeh Rasmussen.
Dere vet, hun som brant en hijab på Youngstorget, 8. mars 2009? Foran øynene på rasende tildekte kvinner og en skeptisk 8. mars komite. En sånn dame fortjener oppmerksomhet og kudos på en slik dag. Særlig nå, når Sara Mats ikke har det så bra.
Sara Mats Azmeh Rasmussen er for tiden innlagt på lukket
psykiatrisk avdeling på Danderyds sykehus. Hvorfor kan dere lese her, på bloggen hennes.
Sara Mats er en særdeles modig dame, hun står i relieff blant
norske minoritetskvinner. Hun har muslimsk bakgrunn og
er åpent lesbisk, eller - transperson. Jeg vet ikke helt om hun er det ene eller
det andre, eller begge deler, men det
spiller heller ingen rolle.
I fjor ble hun tildelt Fritt Ord prisen, for "sitt modige og kompromissløse engasjement for individets ukrenkelighet, for ytringsfrihet og religionskritikk."
”Jeg var et ønsket barn”.
I fjor ble hun tildelt Fritt Ord prisen, for "sitt modige og kompromissløse engasjement for individets ukrenkelighet, for ytringsfrihet og religionskritikk."
I 2012 fikk hun også utgitt den selvbiografiske romanen "Skyggeferden". Den åpner med en kort setning:
”Jeg var et ønsket barn”.
Sara er født og oppvokst i Syria. Hun oppførte seg tidlig
annerledes, utenfor boksen for hva som var/er forventet av, og tillatt for, jenter i landet. Hun
likte å gå i gutteklær, hun var tøylesløs og leken, hun hadde litterære ambisjoner og hun ble
tiltrukket av andre jenter. Hun hadde mange spørsmål
og mye opposisjon i seg, hun var en rebell!
I smug forlot hun sin muslimske tro, konverterte til kristendommen og fikk overtalt en prest til å døpe seg.
Familien
hennes var ikke spesielt religiøse, men opptatt av kultur og tradisjoner. Sara
skriver at moren tvang henne til å få operert inn silikonimplantater, fordi
puppene hennes var for små. Hvilket gjorde henne mindre attraktiv på
ekteskapsmarkedet. For gifte seg med en
mann, det skulle hun! Alt annet var utenkelig.
Etter mye press, valgte Sara å inngå ekteskap med en mann familien
hadde valgt ut for henne. Denne mannen var eldre og erfaren, han virket
sympatisk, lot henne forstå at han ”gjennomskuet
dealen” og vant etter hvert Saras tillit. Hun ga etter. Såpass ”gem” virket denne mannen, at Sara like før
bryllupet valgte å fortelle ham at hun faktisk ikke var jomfru. Etter først å
ha lyttet til alle hans kvinnehistorier.
Det ble et helvete!
Mannen brøt med henne, og snart var
historien ”all over”. Sara beskriver dette best i boka:
”Det var ikke den ulovlige dåpen som hadde ført meg til
landet i nord, forklarte jeg. Jeg så på flammen, den lille ildtungen som danset
på en rød stamme. Det var den brente fyrstikken.
Når en jente i landet mitt var blitt til en brent fyrstikk,
gjaldt det å få henne ut av syne fortest
mulig, sa jeg og ble stille. Jeg husket den kvelden i august, og en kulde for
gjennom ryggen og nakken. Anne hadde forståelsesfulle øyne, et empatisk uttrykk
jeg ikke kunne huske at noen tidligere hadde unt meg. Likevel kunne jeg ikke
fortelle om det, om kniven på strupen. Jeg hentet tilbake minnet fra en annen
kveld.
Den kvelden satt jeg i sengen min, hjemme. Jeg hadde sluttet
å gå ut. Telefonen ringte. Jeg hadde sluttet å ta den, så jeg rørte meg ikke.
Men pappa banket på døren og sa at jeg måtte ta den samtalen. Det var viktig.
På linjen var en fjern slektning jeg knapt kjente, en kvinne
av den sjeldne typen som hadde skapt seg et liv uten mann og barn. Henne hadde
jeg aldri snakket med før denne samtalen, denne sjebnesvangre kvelden. Hun
snakket om at jeg måtte forlate landet og reise til et sted hvor jeg kunne være
trygg, langt borte fra slekten i de sør-europeiske landene.
Reise! Jeg kunne ikke tenke klart, men jeg ville ikke reise.
Jeg hadde aldri likt tanken på å bo i et annet land, langt borte fra fjellene
og gården. Men jeg var sliten, veldig sliten, og denne slektningen ba meg stole
på henne. Hun forklarte at eksilet hun skulle sende meg til, slett ikke var et
paradis, men at jeg måtte ut av mitt helvete”.
Da jeg leste dette, ble jeg veldig opprørt og trist. Sara ville jo ikke reise fra Syria, men ble tvunget av familien. Fordi hun hadde ligget med en tidligere kjæreste og vært åpen om det. At hun også hadde forlatt sin muslimske tro og blitt kristen, var farlig nok. Så farlig at hun etterhvert fikk innvilget politisk asyl i Norge, på religiøst grunnlag. Mens årsaken til flukten i virkeligheten var en annen "synd", som ikke lenger befant seg i det skjulte:
" Advokaten og politibetjenten snakket om risiko for fengselsstraff og reell fare for liv. Dåpsattesten lå ensomt på bordet mellom dem. Det var det de så. Men jeg visste at dette dokumentet var revet ut av en tykk mappe. De kunne aldri forstå hvorfor jeg satt der, i avhørsrommet på et asylmottak.
Det som ga meg kuldetokter var minnet om den rådville ferden i myldrende gater i Damaskus med følelsen av kniven mot strupen min. Det handlet om tapt ære. Familiens ære.
Det sa jeg ingenting om".
Det som ga meg kuldetokter var minnet om den rådville ferden i myldrende gater i Damaskus med følelsen av kniven mot strupen min. Det handlet om tapt ære. Familiens ære.
Det sa jeg ingenting om".
Jeg kjenner ikke godt nok til norske myndigheters kriterier for
opphold i Norge. Men etter å ha lest Sara Mats' historie, spør jeg meg selv:
Hva om hun hadde kommet
hit fra Syria og søkt om asyl med denne begrunnelsen:
- Hei, jeg er Sara. Jeg har frivillig ligget med en mann. Familien min vet om det og nå vil de drepe meg. Fordi jeg fortalte dem om det, og nå er deres ære krenket pga at jeg mangler en jomfruhinne.
- Hei, jeg er Sara. Jeg har frivillig ligget med en mann. Familien min vet om det og nå vil de drepe meg. Fordi jeg fortalte dem om det, og nå er deres ære krenket pga at jeg mangler en jomfruhinne.
Ville hun ha blitt trodd, og hadde hun fått beskyttelse med
denne historien?
Hvor stor vekt legger UDI på kvinners asylsøknader, som gjelder krenkelse av familiens ære og forbrytelse mot
tradisjoner? Når forbrytelsen i seg selv er å være kvinne og gjøre livsvalg på egne premisser? Hvor mange slike søknader finnes? Eller gjør de fleste kvinner som Sara gjorde: sier ingenting om det?
Å gå sine egne veier er en frigjørende og krevende livsform. Det vet alle vi som har prøvd det, om så bare litt. Sara Mats har pløyd mark og tråkket opp stier i ulendt terreng gjennom hele sitt liv. Klart det må røyne på!
Men Sara Mats, bli bra
igjen! Vi trenger ditt mot og din stemme her oppe i det kalde og trygge nord. Og ikke bare her, men ute i den hete og ustabile verden også.
Rare women make history!
Vil du støtte forfatteren Sara Mats Azmeh Rasmussen, kan du gjøre det ved å like hennes FAN side på Facebook.
Så kan du selvsagt kjøpe og lese boka hennes: "Skyggeferden". Humanist forlag 2012
Vil du støtte forfatteren Sara Mats Azmeh Rasmussen, kan du gjøre det ved å like hennes FAN side på Facebook.
Så kan du selvsagt kjøpe og lese boka hennes: "Skyggeferden". Humanist forlag 2012