Jeg husker

Jeg har vært på skrivekurs med forfatteren Niels Fredrik Dahl. Den første oppgaven vi fikk var: Skriv det du husker! Start hver setning eller avsnitt med ”Jeg husker…” *

Vi fikk 10 minutter på oss. Alle bøyde seg over papirene sine og skrev så blekket sprutet. Eller, det vet jeg jo ikke om er sant: Jeg for min del skrev så blekket sprutet og så aldri opp fra skriveboka mi i løpet av tiden det tok. Men det føltes som om alle skrev intenst, lufta var fortettet av konsentrasjon.

Da tiden er omme sier Niels Fredrik Dahl:
- Nå skal dere alle lese opp hva dere har skrevet.

Jeg ble øyeblikkelig både kald og varm…Jeg hadde tolket oppgaven slik at vi skulle skrive det vi husket; umiddelbart, usensurert  og etter innfallsmetoden. Det hadde nemlig jeg gjort. Og det som hadde havnet på papiret var personlig. Veldig personlig, og privat. Jeg var ikke forberedt på at dette skulle deles med 14 andre ukjente, og ble hva skal jeg si; tatt på senga.  Kunne jeg virkelig lese opp det jeg hadde skrevet, ble det ikke altfor privat og ikke minst pinlig, både for meg å dele og for de andre å høre på?

Folk begynte å lese opp sine minner, og jeg ble noe beroliget: Alle hadde tatt utgangspunkt i noe personlig, eller i alle fall noe som lå dem veldig nært. Og alle leste med stø stemme og verdighet.

Da det ble min tur, reiste jeg meg opp (alle måtte det) kremtet, kjente at stemmen min bar dårlig og var virkelig ikke til å stole på.  Midtveis i teksten brast den og jeg måtte ta en pause. Jeg så ikke opp. Tenkte at dette må jeg fullføre.
Jeg klarte det, og her er min tekst:

Jeg husker det var vinter og kaldt og mørkt. Storesøsteren min løp ut i gangen og helt ut på trammen. Hun hoiet og lo og veivet med armene. Hun hadde hvit trøye og hvit truse på. Bare det. Mamma løp etter og prøvde å dra henne inn igjen.

Jeg husker mine første tegninger. De besto av sikk-sakk streker foran og bak. Så ut som juletrær, men skulle forestille mennesker. For de hadde øyne og ben. Jeg tegnet og tegnet disse sikk-sakk figurene om og om igjen, i en rasende fart.  Muligens med håp om at de skulle transformere seg  og bli til noe annet? De endret seg aldri. Og de utgjorde flere tegnebøker.

Jeg husker dagen da pappa døde. Naboen kom inn på kjøkkenet vårt med budskapet til mamma. Taus. Vinket henne ut på gangen. Tre vink med en lang pekefinger. Det var om formiddagen 18. desember 1969.

Jeg husker jeg ble syk den romjulen. Hele familien ble slått ut av en sterk influensa som ble kalt ”Mao-sjuken”.

 Jeg husker jeg ligger  på sofaen i stua, den som står nærmest vinduet. Det er tidlig morgen, klokka er kanskje 06.00. Ute er det veldig kaldt, snøen er hvitt gull og diamanter, månen lyser og stjernene spraker over himmelen, som nettopp har fått et skjær av lysnende blått.
Jeg husker jeg tenkte:  Så utrolig vakkert! 
Og at jeg hadde veldig vondt i halsen.

Jeg ser opp fra skriveboka og på Niels Fredrik Dahl. Han ser forpint ut, jeg er utmattet og tom og småflau: ble dette kleint eller noe? Setter meg ned igjen.

-  Jeg vet jo ikke om dette er sant, men jeg er glad for at historien din fikk en så vakker avslutning. Og at du tok med og beskrev himmelen over det hele, sier han.

*Niels Fredrik Dahl henter denne oppgave-ideen fra forfatteren og billedkunstneren Joe Brainard, og hans memoarbok I remember . 
Tror jeg kan si på vegne av alle som deltok på dette skrivekurset: Metoden funker veldig bra; en kick-start for alle som strever litt med å komme i gang med skriveprosessen sin!