Streitingene på loftet
Jeg tenker på
tiden i radiOrakel som en av de beste periodene i livet mitt. Det var
en eksklusiv oase i veldig primitive omgivelser. Det var befriende og
givende å lage radio sammen med andre damer – og noen menn; vi
skapte en frisk og kul profil som var helt vår egen, og som vi kunne
stå inne for. Det var bevisstgjørende og utviklende, arbeid og
sosialt på en gang.
Stemningen mellom radiOrakel og Blitz var grei, men kjølig. De så på oss som «streitingene på loftet» og ga oss en del pes, blant annet fordi vi ikke var med på nattevaktordningen på huset. Men vi sto alltid sammen når det gjaldt. Radiofolk var med på demonstrasjoner, vi holdt støttekonserter og forsvarte husets eksistens på lufta. Dameradioen bidro til at Blitzhuset ikke ble revet da kampen mot «Jern-Willy» Haugli og et rivingskåt byråd sto på som verst i 1987-88. Byens politikere ville blitzerne til livs, men vegret seg for å rive et aktivitetshus som inneholdt verdens eneste kvinneradio. Slik sett hadde vi en viss posisjon i miljøet. Flere med Blitz-tilknytning jobbet i radioen, som teknikere og på programsiden. Vi var gode venner og kolleger.
Det fungerte vel
mellom Blitz og radiOrakel som med andre grupperinger: Å omgås på
eget territorium er greiere enn å møtes på de andres.
For eksempel i
kaféen og på allmøter. Jeg husker da to av oss troppet opp på et
allmøte, for å si ifra om at vi hadde invitert noen
bystyremedlemmer til radioen for å lobbe litt for huset.
Det ble et helsikes rabalder! Var vi ikke klar over at Blitzhuset skulle være en politikerfri sone, og nå skulle vi altså drasse dem inn der? Hele allmøtet sto oppreist og skrek mot oss, og situasjonen ble etterhvert så amper at vi ikke turte å komme med motargumenter.
Det ble et helsikes rabalder! Var vi ikke klar over at Blitzhuset skulle være en politikerfri sone, og nå skulle vi altså drasse dem inn der? Hele allmøtet sto oppreist og skrek mot oss, og situasjonen ble etterhvert så amper at vi ikke turte å komme med motargumenter.
Det endte med at
møtet med politikerne ble holdt i nabohuset: Pilestredet 30 B og
Edvard Munchs barndomshjem, som på den tiden fungerte som kvinnehus.
Etterpå sa Stein
Lillevolden til oss at han selvsagt hadde forståelse for at vi drev
radio, og at Blitz ikke skulle legge seg opp i vår redaksjonelle
linje.
Vi hadde
politikere i studio ved flere anledninger. Jeg antar at vi snek dem
diskré inn og ut av huset.
Reklame til besvær
Radioen hadde
ingen inntekter og alle jobbet gratis. For å spe på økonomien
prøvde vi i en periode å få i gang noe reklamesalg. Problemet var
å finne produkter vi kunne stå inne for. Vi var jo alternative og i
mot det meste: Pels, bilindustri, oljebransjen, produkter testet på
dyr, mainstreamkommersialitet, you name it!
Etter mye om og
men godtok vi CAK, senter for Afrikansk kulturformidling. Nå måtte
vi finne noen som kunne lese inn budskapet. Vi gjorde som sagt alt
sjøl og brukte de ressursene vi hadde tilgjengelig. Nede i kafeen
fant jeg ei som jeg visste hadde en tydelig og markant stemme. Jeg
spurte om hun kunne tenke seg å lese inn en reklamesnutt for CAK?
Et olmt blikk, så smalt det:
- CAK! Jeg skal faen meg ikke reklamere for noe CAK!! De har missekonkurranser der!
Vi visste at CAK
arrangerte noe de kalte for Miss Africa-kåringer, men anså det som
en bevisstgjøring av, og hyllest til, svarte kvinner. radiOrakel
kunne stå inne for dette, men det kunne ikke jentene på Blitz. Det
viste seg nemlig, og det visste ikke jeg, at kvinneaktivister fra
Blitz hadde demonstrert utenfor CAK's lokaler flere ganger på grunn
av nettopp disse Miss Africa-tevlingene.
Dette illustrerer
hvor radiOrakel sto på slutten av 80-tallet. Vi var nok mer
post-feminister enn radikal-feminister. Eller mer presist: Vi var
frittstående feminister. Vi hadde ikke et overordnet feministisk
program som vi var forpliktet til å følge. Vår misjon var å
synliggjøre kvinner, og kvinners liv og vilkår, i media.
Nattsending på Nordraak
En fredag kveld vi
skulle ha nattsending, ble vi møtt av uniformert politi. Å se
politi utenfor Blitzhuset, uten at de var i heftig klinsj med
blitzerne, var i seg selv så oppsiktsvekkende at vi skjønte noe
spesielt måtte ha skjedd.
Det viste seg at
noen hadde forsøkt å tenne på huset. Det var brennmerker etter
flammer fra lighter flere steder opp gjennom etasjene, og det luktet
svidd. Det var såpass alvorlig, at de som befant seg på huset hadde
bitt i det sure eplet og valgt å kontakte politiet.
Det ble vurdert
som farlig å oppholde seg på Blitz den natta. Så vi måtte ringe
Radio Nova, som hadde sending før oss, og be pent om de kunne
fortsette inn i natta. Hvilket de gjerne gjorde, som den gode
kompisradioen de var.
Den nattsendingen
ble for vår del avviklet i hagen på Café Nordraak, Kunstakademiets
eget vannhull og et av radiOrakels stamsteder på den tida.
Husker jeg ikke
feil, skjedde dette sommeren 1987. Et par år før det ble kastet en
brannbombe inn i kaféen under en konsert, og det for alvor begynte å
hardne til mellom blitzere og nynazister rundt 90-tallet.
Jeg leste og skrev en anmeldelse av boka "Utilslørt. Muslimske RÅtekster" som kom ut på forsommeren 2011. Da var jeg midt inne i en meningsbrytning med meg selv og andre, mye inspirert av debatter som foregikk på Facebook: Om islam og religionens undertrykking av kvinner, menneskerettigheter og ytringsfrihet.
Jeg fant raskt ut at de (for å holde meg innenfor grensa) mest interessante ordskiftene foregikk på arenaer jeg tidligere ikke hadde identifisert meg med; blant annet det såkalte "Facebook-høyre". Der ting
ble diskutert nokså spenstig, og hvor det ikke nyttet å ty til ferdigtygde imperativer, hvor alle som en begynte med "Stopp...!". "Nei til ...!" og "Ja til...!"
Jeg fikk bokanmeldelsen min på trykk hos document.no et par uker før det smalt. Det utskjelte nettstedet, hvor Anders Behring Breivik hadde vist seg å være veldig aktiv.
Å få noe publisert på samme meningsarena som denne mannen er ubehagelig å tenke på. Jeg har siden holdt meg unna document.no, nettopp fordi debattklimaet der er behagelig for folk som Breivik.
Jeg har imidlertid tenkt endel på dette i ettertid: Hva har skjedd med mitt syn på islam som religion, etter at en landsmann av meg forsøkte å bombe oss tilbake til en fascistisk-narsissistisk tilværelse jeg aldri ville ha orket å leve i?
Svaret er: Uforandret.
Jeg mener akkurat det samme i dag som jeg mente før 22. juli 2011. Jeg mener at trusselen fra jihadistiske miljøer er like sterk nå, som den var før vår egen tragedie rammet oss. Vi kan ikke friskmelde al-Qaida selv om vi har fått "vår egen" terrorist. Analysesjef i PST Jon Fitje sa det veldig klart på NRK TV noen dager etter 22. juli, at vi nå har fått et utvidet terrorbilde. Jeg la ut den linken umiddelbart på min Facebook-profil fordi jeg tolket den som veldig edruelig. Jeg fikk ingen 'likes' på den.
Hvis noe er forandret, så er det, naturlig nok, mine egne reaksjonsmønstre. For å ta det viktigste først: ABB og hans evt. meningsfeller representerer ikke det norske folk! I alle fall ikke meg og de aller fleste jeg kjenner. Jeg blir kvalm av hans kvinnesyn. Jeg orker nesten ikke å ta inn over meg resten av hans verdensbilde, fordi det stjeler all min energi. Jeg ville aldri ha funnet meg i å leve i hans forestilling av hva som er det ideelle samfunn.
For det andre: I dag kritiserer jeg i mindre grad noen muslimers trang til å ville udemokratiske løsninger i landet vi deler, men støtter heller utspillene til sekulære og liberale muslimer, som f.eks Lily Bandehy, Walid al-Kubaisi, Sara Azmeh Rasmussen og folkene i LIM-nettverket. La de få kjøre debatten, så skal jeg virkelig støtte dem!
På ett-årsdagen etter terror-angrepet skrev en bosnisk Facebook-venn av meg noe sånt som dette på sin status: 22. juli 2011 hadde han befunnet seg i Bosnia, og fikk en desperat sms fra en norsk-pakistansk venn like etter at bomben hadde gått av i Regjerings-kvartalet.
- Hva skal vi gjøre nå? lød vennens fortvilte melding. Min FB-venn kunne ikke svare, men hans umiddelbare reaksjon var, at dersom muslimske terrorister sto bak denne bomben i Oslo ville han neppe orke å reise tilbake. Lettelsen var derfor stor da han skjønte at en etnisk norsk person sto bak dette forferdelige. Men sorgen over de drepte var tilsvarende tung.
Det har ikke kommet noe positivt ut av terroraksjonen til ABB. Det eneste jeg kan se, er at flere muslimer enn før nå våger å stå opp og konfrontere ekstreme holdninger blant andre muslimer, samt ta et oppgjør med jihadister og miljøer som kan fostre dem. Lettelsen over at det største terroranslaget på norsk jord i fredstid ikke ble utført av islamister, har ført til et åpnere meningsmangfold fra muslimsk hold.
Denne påstanden burde jeg dokumentere, skal se hva jeg finner :-)
Vel, her er min bokanmeldelse!
Bokanmeldelse: Utilslørt. Muslimske RÅtekster
Jeg leste og skrev en anmeldelse av boka "Utilslørt. Muslimske RÅtekster" som kom ut på forsommeren 2011. Da var jeg midt inne i en meningsbrytning med meg selv og andre, mye inspirert av debatter som foregikk på Facebook: Om islam og religionens undertrykking av kvinner, menneskerettigheter og ytringsfrihet.
Jeg fant raskt ut at de (for å holde meg innenfor grensa) mest interessante ordskiftene foregikk på arenaer jeg tidligere ikke hadde identifisert meg med; blant annet det såkalte "Facebook-høyre". Der ting
ble diskutert nokså spenstig, og hvor det ikke nyttet å ty til ferdigtygde imperativer, hvor alle som en begynte med "Stopp...!". "Nei til ...!" og "Ja til...!"
Jeg fikk bokanmeldelsen min på trykk hos document.no et par uker før det smalt. Det utskjelte nettstedet, hvor Anders Behring Breivik hadde vist seg å være veldig aktiv.
Å få noe publisert på samme meningsarena som denne mannen er ubehagelig å tenke på. Jeg har siden holdt meg unna document.no, nettopp fordi debattklimaet der er behagelig for folk som Breivik.
Jeg har imidlertid tenkt endel på dette i ettertid: Hva har skjedd med mitt syn på islam som religion, etter at en landsmann av meg forsøkte å bombe oss tilbake til en fascistisk-narsissistisk tilværelse jeg aldri ville ha orket å leve i?
Svaret er: Uforandret.
Jeg mener akkurat det samme i dag som jeg mente før 22. juli 2011. Jeg mener at trusselen fra jihadistiske miljøer er like sterk nå, som den var før vår egen tragedie rammet oss. Vi kan ikke friskmelde al-Qaida selv om vi har fått "vår egen" terrorist. Analysesjef i PST Jon Fitje sa det veldig klart på NRK TV noen dager etter 22. juli, at vi nå har fått et utvidet terrorbilde. Jeg la ut den linken umiddelbart på min Facebook-profil fordi jeg tolket den som veldig edruelig. Jeg fikk ingen 'likes' på den.
Hvis noe er forandret, så er det, naturlig nok, mine egne reaksjonsmønstre. For å ta det viktigste først: ABB og hans evt. meningsfeller representerer ikke det norske folk! I alle fall ikke meg og de aller fleste jeg kjenner. Jeg blir kvalm av hans kvinnesyn. Jeg orker nesten ikke å ta inn over meg resten av hans verdensbilde, fordi det stjeler all min energi. Jeg ville aldri ha funnet meg i å leve i hans forestilling av hva som er det ideelle samfunn.
For det andre: I dag kritiserer jeg i mindre grad noen muslimers trang til å ville udemokratiske løsninger i landet vi deler, men støtter heller utspillene til sekulære og liberale muslimer, som f.eks Lily Bandehy, Walid al-Kubaisi, Sara Azmeh Rasmussen og folkene i LIM-nettverket. La de få kjøre debatten, så skal jeg virkelig støtte dem!
På ett-årsdagen etter terror-angrepet skrev en bosnisk Facebook-venn av meg noe sånt som dette på sin status: 22. juli 2011 hadde han befunnet seg i Bosnia, og fikk en desperat sms fra en norsk-pakistansk venn like etter at bomben hadde gått av i Regjerings-kvartalet.
- Hva skal vi gjøre nå? lød vennens fortvilte melding. Min FB-venn kunne ikke svare, men hans umiddelbare reaksjon var, at dersom muslimske terrorister sto bak denne bomben i Oslo ville han neppe orke å reise tilbake. Lettelsen var derfor stor da han skjønte at en etnisk norsk person sto bak dette forferdelige. Men sorgen over de drepte var tilsvarende tung.
Det har ikke kommet noe positivt ut av terroraksjonen til ABB. Det eneste jeg kan se, er at flere muslimer enn før nå våger å stå opp og konfrontere ekstreme holdninger blant andre muslimer, samt ta et oppgjør med jihadister og miljøer som kan fostre dem. Lettelsen over at det største terroranslaget på norsk jord i fredstid ikke ble utført av islamister, har ført til et åpnere meningsmangfold fra muslimsk hold.
Denne påstanden burde jeg dokumentere, skal se hva jeg finner :-)
Vel, her er min bokanmeldelse!
