Gamle tekster

Dette er et utvalg tekster jeg fant i en skrivebok i en kasse i kjellerboden, etter en vannlekkasje sist sommer. Dette er skrevet på slutten av 80-tallet. Et ti-år jeg opplevde som utviklende, blomstrende, essensielt; da jeg fant min identitet!
Underlig nok, eller riktignok, har disse tekstene et utpreget depressivt uttrykk. Det kan forklares på to måter: Et uttrykk for tidsånden. Og også at jeg i denne perioden fant meg selv og fikk min personlighet støpt i sement.


Full mango observert på Tøyen
Fullmånen henger over Tøyenparken. Tung og sprengt, som en overmoden mango.

Den lokker de søvnløse ut i natten.
Og faller - med et krengende, saftsprutende og dødelig splæsj, i hodet på de modige som våger seg ut.

Månen er en gammel og trett hore.

Denne teksten er inspiret av en av Isabel Allendes romaner. Jeg husker ikke eksakt hvilken, siden hennes bøker ulykkeligvis lå nederst i esken som ble rammet av vannlekkasjen. Men mener det var Eva Luna eller Eva Luna forteller.
Uansett: Inspirasjonen er hentet fra en scene i boka, hvor grenene i et mangotre vokser seg inn i et ubebodd hus. De trenger inn i alle rom og fyller dem. Tar stadig mer plass og husets vegger begynner å bule ut, mer og mer. Til slutt eksploderer huset av all denne fruktbarheten, og lukten av overmoden mango blir hengende over landsbyen i ukesvis etterpå. 

- Soon, baby...
- Innenfor rammen av et kvarter, hadde han sagt.
Det var for tre timer siden. Nå var klokken 10 på to. Og stillheten trommet mot hinnen og presset hjernen min sammen til en hard klump av spørsmål:
Kommer han, eller kommer han ikke? Hvor er han? Hva gjør han? Når vil han være her? Eller er det hele kanhende en misforståelse?

- Tirsdag. Vi sees på tirsdag, hadde han sagt.

Tirsdag; var det i dag eller til neste uke? Hadde jeg rett og slett bare tatt feil av datoen, stedet, tiden på døgnet?

En kaffe til, kelner! Takk.
Hjertet mitt banker allerede hardt i utakt.

Og utenfor vinduet, på gaten, haster menneskene fram og tilbake.
Med gjenknepte klær. Lengtende etter vår.


"Are you sure we exist"?
Hva er det verste som kan skje?

Å falle i tanker på T-banen, og litt for sent oppdage at man er gått på feil bane og er på vei til Stovner
Å falle i tanker generelt
To fall in love
Å dette i trappa
Å gå på trynet

Do you know we are alive?


Det u-utholdelige

Senere, alle de tause samtaler
når sjelen min flyr over land og hav
for å møte deg under et tre,
kanhende

Sitter vi og prater om løst og fast,
før vi igjen tar avskjed og sier:
- Ha det, vi snakkes!

uten å avtale neste møte

For ennå vet ingen av oss retningen.


- Slik kan det også gå
sa den gamle mannen. Mens han strøk hånden over det pistrete hvite skjegget med en klok, men også meget trett bevegelse.

Så ble han taus, og stille i blikket. Det var som om han trakk seg tilbake, bort fra dette nå og til et fjernt sted. Et sted, og en tid bare han visste om. En tilværelse så langt unna, men likevel så nær og kjent for den gamle.

Så lenge hadde han vært tilstede i denne kroppen, at han hadde sett mange utype dager og - netter komme og gå. Og nå en ny begynnelse: Lysere, friskere og enda mer fylt av kraft, forventning og livsglede enn den første morgenen han kunne huske, da han våknet som barn og ville ut av sengen straks.



Hullet i kroppen
vokser raskere
enn tiden rekker å lege alle sår.