Jeg er på
postkontoret. Foran meg sitter en meget sliten kvinne og forsøker å skrive et
julekort. Hun holder en rosa tusj og jeg kan se at hun har tegnet flere store
rosa hjerter på den ene delen av kortet. På den andre kan jeg skimte noen
bokstaver.
Det går ikke fort. Hun siger ut til den ene siden, tar seg inn
igjen, tusj mot papir, øyelokkene glir igjen og hun sklir ut på ny. En bokstav
i minuttet. Et rosa ord om kjærlighet.
Hvem skriver hun til? Er det til et barn hun engang har født; en sønn eller datter som hun ikke maktet å ta vare på og måtte overlate til andre? Jeg vet jo ikke. Men blir overveldet av følelser der jeg står med kølapp i hånden, må bite meg hardt i leppa for ikke å begynne å grine tvert. Får lyst til å gå bort og gi henne en klem, si til henne at hun er et fullverdig og godt menneske. Hun elsker jo noen, og forsøker etter beste evne å gi uttrykk for det.
Jamen det holder, det! Rusen er ikke større enn mennesket,
den kan ikke hindre henne i å skrive en julehilsen til noen hun er glad i! Selv
om det går veldig, veldig sakte.
Mens jeg rykker stadig framover i køen. Det er tirsdag og midt på blanke formiddagen. Snart jul, og jeg har dårlig tid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar