tirsdag 15. desember 2015

En julefortelling fra Oslo S

Jeg er på postkontoret. Foran meg sitter en meget sliten kvinne og forsøker å skrive et julekort. Hun holder en rosa tusj og jeg kan se at hun har tegnet flere store rosa hjerter på den ene delen av kortet. På den andre kan jeg skimte noen bokstaver. 

Det går ikke fort. Hun siger ut til den ene siden, tar seg inn igjen, tusj mot papir, øyelokkene glir igjen og hun sklir ut på ny. En bokstav i minuttet. Et rosa ord om kjærlighet. 

Hvem skriver hun til? Er det til et barn hun engang har født; en sønn eller datter som hun ikke maktet å ta vare på og måtte overlate til andre? Jeg vet jo ikke. Men blir overveldet av følelser der jeg står med kølapp i hånden, må bite meg hardt i leppa for ikke å begynne å grine tvert. Får lyst til å gå bort og gi henne en klem, si til henne at hun er et fullverdig og godt menneske. Hun elsker jo noen, og forsøker etter beste evne å gi uttrykk for det. 

Jamen det holder, det! Rusen er ikke større enn mennesket, den kan ikke hindre henne i å skrive en julehilsen til noen hun er glad i! Selv om det går veldig, veldig sakte. 

Mens jeg rykker stadig framover i køen. Det er tirsdag og midt på blanke formiddagen. Snart jul, og jeg har dårlig tid.


torsdag 31. oktober 2013

Jeg husker

Jeg har vært på skrivekurs med forfatteren Niels Fredrik Dahl. Den første oppgaven vi fikk var: Skriv det du husker! Start hver setning eller avsnitt med ”Jeg husker…” *

Vi fikk 10 minutter på oss. Alle bøyde seg over papirene sine og skrev så blekket sprutet. Eller, det vet jeg jo ikke om er sant: Jeg for min del skrev så blekket sprutet og så aldri opp fra skriveboka mi i løpet av tiden det tok. Men det føltes som om alle skrev intenst, lufta var fortettet av konsentrasjon.

Da tiden er omme sier Niels Fredrik Dahl:
- Nå skal dere alle lese opp hva dere har skrevet.

Jeg ble øyeblikkelig både kald og varm…Jeg hadde tolket oppgaven slik at vi skulle skrive det vi husket; umiddelbart, usensurert  og etter innfallsmetoden. Det hadde nemlig jeg gjort. Og det som hadde havnet på papiret var personlig. Veldig personlig, og privat. Jeg var ikke forberedt på at dette skulle deles med 14 andre ukjente, og ble hva skal jeg si; tatt på senga.  Kunne jeg virkelig lese opp det jeg hadde skrevet, ble det ikke altfor privat og ikke minst pinlig, både for meg å dele og for de andre å høre på?

Folk begynte å lese opp sine minner, og jeg ble noe beroliget: Alle hadde tatt utgangspunkt i noe personlig, eller i alle fall noe som lå dem veldig nært. Og alle leste med stø stemme og verdighet.

Da det ble min tur, reiste jeg meg opp (alle måtte det) kremtet, kjente at stemmen min bar dårlig og var virkelig ikke til å stole på.  Midtveis i teksten brast den og jeg måtte ta en pause. Jeg så ikke opp. Tenkte at dette må jeg fullføre.
Jeg klarte det, og her er min tekst:

Jeg husker det var vinter og kaldt og mørkt. Storesøsteren min løp ut i gangen og helt ut på trammen. Hun hoiet og lo og veivet med armene. Hun hadde hvit trøye og hvit truse på. Bare det. Mamma løp etter og prøvde å dra henne inn igjen.

Jeg husker mine første tegninger. De besto av sikk-sakk streker foran og bak. Så ut som juletrær, men skulle forestille mennesker. For de hadde øyne og ben. Jeg tegnet og tegnet disse sikk-sakk figurene om og om igjen, i en rasende fart.  Muligens med håp om at de skulle transformere seg  og bli til noe annet? De endret seg aldri. Og de utgjorde flere tegnebøker.

Jeg husker dagen da pappa døde. Naboen kom inn på kjøkkenet vårt med budskapet til mamma. Taus. Vinket henne ut på gangen. Tre vink med en lang pekefinger. Det var om formiddagen 18. desember 1969.

Jeg husker jeg ble syk den romjulen. Hele familien ble slått ut av en sterk influensa som ble kalt ”Mao-sjuken”.

 Jeg husker jeg ligger  på sofaen i stua, den som står nærmest vinduet. Det er tidlig morgen, klokka er kanskje 06.00. Ute er det veldig kaldt, snøen er hvitt gull og diamanter, månen lyser og stjernene spraker over himmelen, som nettopp har fått et skjær av lysnende blått.

Jeg husker jeg tenkte:  Så utrolig vakkert! 
Og at jeg hadde veldig vondt i halsen.


Jeg ser opp fra skriveboka og på Niels Fredrik Dahl. Han ser forpint ut, jeg er utmattet og tom og småflau: ble dette kleint eller noe? Setter meg ned igjen.

-  Jeg vet jo ikke om dette er sant, men jeg er glad for at historien din fikk en så vakker avslutning. Og at du tok med og beskrev himmelen over det hele, sier han.


*Niels Fredrik Dahl henter denne oppgave-ideen fra forfatteren og billedkunstneren Joe Brainard, og hans memoarbok I remember . 
Tror jeg kan si på vegne av alle som deltok på dette skrivekurset: Metoden funker veldig bra; en kick-start for alle som strever litt med å komme i gang med skriveprosessen sin!

torsdag 22. august 2013

Valgets Kval

Denne gangen hadde jeg tenkt å ta valget #seriøst, virkelig lese #partiprogrammene og velge ut fra #hjertet. Men det er ikke lett når #valget er fritt. Hva du vil gjøre med #livet ditt. Evt. tenke på andres #velferd.
Så er man en kresen velger? Eller bare mett og kritisk?


Fremskrittspartiet: Kyss meg i framskrittet, som en sa så klokt her forleden.

Høyre: Jeg er ikke konservativ. Jeg er det bare ikke.

Kristelig Folkeparti: Jeg er prinsipielt i mot å blande religion inn i statsforvaltningen. Basta!

Senterpartiet: Bønder kan dyrke epler og neper og la andre ta seg av politikken.

Venstre: Kan ta en kaffe med deg. Men ikke innbill deg noe, assa!

Arbeiderpartiet: Men hvorfor må du være så inn i h… bakstreversk og arrogant? Bare fordi du liksom har bevist at du har styringsevne??

Sosialistisk Venstreparti: Jeg har slått opp med deg og JEG VIL IKKE SNAKKE OM DET!!!:-(

Rødt: Flørte med det totalitære? Nei takk!

Miljøpartiet De Grønne: Jeg vet ikke hvor du befinner deg politisk. Men føler at du er som kakene på Deli de Luca: Glasuren frister. Men innholdet er svulstig, næringsfattig og utgått på dato.

Så nå tenker jeg å snuse litt på de som befinner seg under hatten "Andre".
 Der fant jeg en gang et parti som kalte seg Altruistene. Dette var riktignok under et kommunevalg; Oslo i 1991.
 Men jeg stemte på dem, jeg! Altruistene :-)

De fikk ikke nok stemmer og kom aldri inn i Bystyret.

 Og verden fortsatte sin skjeve gang. Uten drahjelp fra Altruistene.
 Det var kanskje like greit.

Godt valg!

fredag 8. mars 2013

Et ønsket barn som ble en brent fyrstikk


Det er 8. mars. Jeg går rett fra sak til person:
Sara Mats Azmeh Rasmussen.
Dere vet, hun som brant en hijab på Youngstorget, 8. mars 2009? Foran øynene på rasende tildekte kvinner og en skeptisk 8. mars komite. 
En sånn dame fortjener oppmerksomhet og kudos på en slik dag. Særlig nå, når Sara Mats ikke har det så bra.

Sara Mats Azmeh Rasmussen er for tiden innlagt på lukket psykiatrisk avdeling på Danderyds sykehus. Hvorfor kan dere lese her, på bloggen hennes.

Sara Mats er en særdeles modig dame, hun står i relieff blant norske minoritetskvinner. Hun har muslimsk bakgrunn og er åpent lesbisk, eller - transperson. Jeg vet ikke helt om hun er det ene eller det andre, eller begge deler, men  det spiller heller ingen rolle.
I fjor ble hun tildelt  Fritt Ord prisen, for "sitt modige og kompromissløse engasjement for individets ukrenkelighet, for ytringsfrihet og religionskritikk."

I 2012 fikk hun også utgitt den selvbiografiske romanen "Skyggeferden". Den åpner med en kort setning:

”Jeg var et ønsket barn”.


Sara er født og oppvokst i Syria. Hun oppførte seg tidlig annerledes, utenfor boksen for hva som var/er forventet av, og tillatt for, jenter i landet. Hun likte å gå i gutteklær, hun var tøylesløs og leken, hun hadde litterære ambisjoner og hun ble tiltrukket av andre jenter. Hun hadde mange spørsmål  og mye opposisjon i seg, hun var en rebell!  

I smug forlot hun sin muslimske tro, konverterte til kristendommen  og fikk overtalt en prest til å døpe seg. 

Familien hennes var ikke spesielt religiøse, men opptatt av kultur og tradisjoner. Sara skriver at moren tvang henne til å få operert inn silikonimplantater, fordi puppene hennes var for små. Hvilket gjorde henne mindre attraktiv på ekteskapsmarkedet. For gifte seg med en mann, det skulle hun! Alt annet var utenkelig.

Etter mye press, valgte Sara å inngå ekteskap med en mann familien hadde valgt ut for henne. Denne mannen var eldre og erfaren, han virket sympatisk, lot henne forstå at han ”gjennomskuet dealen” og vant etter hvert Saras tillit. Hun ga etter. Såpass ”gem”  virket denne mannen, at Sara like før bryllupet valgte å fortelle ham at hun faktisk ikke var jomfru. Etter først å ha lyttet til alle hans kvinnehistorier.

Det ble et helvete! 

Mannen brøt med henne, og snart var historien ”all over”. Sara beskriver dette best i boka:
”Det var ikke den ulovlige dåpen som hadde ført meg til landet i nord, forklarte jeg. Jeg så på flammen, den lille ildtungen som danset på en rød stamme. Det var den brente fyrstikken.
Når en jente i landet mitt var blitt til en brent fyrstikk, gjaldt det å få henne ut av syne  fortest mulig, sa jeg og ble stille. Jeg husket den kvelden i august, og en kulde for gjennom ryggen og nakken. Anne hadde forståelsesfulle øyne, et empatisk uttrykk jeg ikke kunne huske at noen tidligere hadde unt meg. Likevel kunne jeg ikke fortelle om det, om kniven på strupen. Jeg hentet tilbake minnet fra en annen kveld.
Den kvelden satt jeg i sengen min, hjemme. Jeg hadde sluttet å gå ut. Telefonen ringte. Jeg hadde sluttet å ta den, så jeg rørte meg ikke. Men pappa banket på døren og sa at jeg måtte ta den samtalen. Det var viktig.
På linjen var en fjern slektning jeg knapt kjente, en kvinne av den sjeldne typen som hadde skapt seg et liv uten mann og barn. Henne hadde jeg aldri snakket med før denne samtalen, denne sjebnesvangre kvelden. Hun snakket om at jeg måtte forlate landet og reise til et sted hvor jeg kunne være trygg, langt borte fra slekten i de sør-europeiske landene.
Reise! Jeg kunne ikke tenke klart, men jeg ville ikke reise. Jeg hadde aldri likt tanken på å bo i et annet land, langt borte fra fjellene og gården. Men jeg var sliten, veldig sliten, og denne slektningen ba meg stole på henne. Hun forklarte at eksilet hun skulle sende meg til, slett ikke var et paradis, men at jeg måtte ut av mitt helvete”.

Da jeg leste dette, ble jeg veldig opprørt og trist. Sara ville jo ikke reise fra Syria, men ble tvunget av familien. Fordi hun hadde ligget med en tidligere kjæreste og vært åpen om det. At hun også hadde forlatt sin muslimske tro og blitt kristen, var farlig nok. Så farlig at hun etterhvert fikk innvilget politisk asyl i Norge, på religiøst grunnlag. Mens årsaken til flukten i virkeligheten var en annen "synd", som ikke lenger befant seg i det skjulte:
" Advokaten og politibetjenten snakket om risiko for fengselsstraff og reell fare for liv. Dåpsattesten lå ensomt på bordet mellom dem. Det var det de så. Men jeg visste at dette dokumentet var revet ut av en tykk mappe. De kunne aldri forstå hvorfor jeg satt der, i avhørsrommet på et asylmottak.
Det som ga meg kuldetokter var minnet om den rådville ferden i myldrende gater i Damaskus med følelsen av kniven mot strupen min. Det handlet om tapt ære. Familiens ære.
Det sa jeg ingenting om".

Jeg kjenner ikke godt nok til norske myndigheters kriterier for opphold i Norge. Men etter å ha lest Sara Mats' historie, spør jeg meg selv:
Hva om hun hadde kommet  hit fra Syria og søkt om asyl med denne begrunnelsen:
- Hei, jeg er Sara. Jeg har frivillig ligget med en mann. Familien min vet om det og nå vil de drepe meg. Fordi jeg fortalte dem om det, og nå er deres ære krenket pga at jeg mangler en jomfruhinne.
Ville hun ha blitt trodd, og hadde hun fått beskyttelse med denne historien?

Hvor stor vekt legger UDI på kvinners asylsøknader, som gjelder krenkelse av familiens ære og forbrytelse mot tradisjoner? Når forbrytelsen i seg selv er å være kvinne og gjøre livsvalg på egne premisser? Hvor mange slike søknader finnes? Eller gjør de fleste kvinner som Sara gjorde: sier ingenting om det?


Å gå sine egne veier er en frigjørende og krevende livsform. Det vet alle vi som har prøvd det, om så bare  litt. Sara Mats har pløyd mark og tråkket opp stier i ulendt terreng gjennom hele sitt liv. Klart det må røyne på! 

Men Sara Mats, bli bra igjen! Vi trenger ditt mot og din stemme her oppe i det kalde og trygge nord. Og ikke bare her, men ute i den hete og ustabile verden også. 

Rare women make history!

Vil du støtte forfatteren Sara Mats Azmeh Rasmussen, kan du gjøre det ved å like hennes FAN side på Facebook.
Så kan du selvsagt kjøpe og lese boka hennes: "Skyggeferden". Humanist forlag 2012

torsdag 18. oktober 2012

Mitt bidrag til boka "Farlig feminin. 30 år med FM-inisme på radiOrakel".



Streitingene på loftet

Jeg tenker på tiden i radiOrakel som en av de beste periodene i livet mitt. Det var en eksklusiv oase i veldig primitive omgivelser. Det var befriende og givende å lage radio sammen med andre damer – og noen menn; vi skapte en frisk og kul profil som var helt vår egen, og som vi kunne stå inne for. Det var bevisstgjørende og utviklende, arbeid og sosialt på en gang.

Stemningen mellom radiOrakel og Blitz var grei, men kjølig. De så på oss som «streitingene på loftet» og ga oss en del pes, blant annet fordi vi ikke var med på nattevaktordningen på huset. Men vi sto alltid sammen når det gjaldt. Radiofolk var med på demonstrasjoner, vi holdt støttekonserter og forsvarte husets eksistens på lufta. Dameradioen bidro til at Blitzhuset ikke ble revet da kampen mot «Jern-Willy» Haugli og et rivingskåt byråd sto på som verst i 1987-88. Byens politikere ville blitzerne til livs, men vegret seg for å rive et aktivitetshus som inneholdt verdens eneste kvinneradio. Slik sett hadde vi en viss posisjon i miljøet. Flere med Blitz-tilknytning jobbet i radioen, som teknikere og på programsiden. Vi var gode venner og kolleger.
Det fungerte vel mellom Blitz og radiOrakel som med andre grupperinger: Å omgås på eget territorium er greiere enn å møtes på de andres.
For eksempel i kaféen og på allmøter. Jeg husker da to av oss troppet opp på et allmøte, for å si ifra om at vi hadde invitert noen bystyremedlemmer til radioen for å lobbe litt for huset.
Det ble et helsikes rabalder! Var vi ikke klar over at Blitzhuset skulle være en politikerfri sone, og nå skulle vi altså drasse dem inn der? Hele allmøtet sto oppreist og skrek mot oss, og situasjonen ble etterhvert så amper at vi ikke turte å komme med motargumenter.
Det endte med at møtet med politikerne ble holdt i nabohuset: Pilestredet 30 B og Edvard Munchs barndomshjem, som på den tiden fungerte som kvinnehus.
Etterpå sa Stein Lillevolden til oss at han selvsagt hadde forståelse for at vi drev radio, og at Blitz ikke skulle legge seg opp i vår redaksjonelle linje.

Vi hadde politikere i studio ved flere anledninger. Jeg antar at vi snek dem diskré inn og ut av huset.

Reklame til besvær

Radioen hadde ingen inntekter og alle jobbet gratis. For å spe på økonomien prøvde vi i en periode å få i gang noe reklamesalg. Problemet var å finne produkter vi kunne stå inne for. Vi var jo alternative og i mot det meste: Pels, bilindustri, oljebransjen, produkter testet på dyr, mainstreamkommersialitet, you name it!
Etter mye om og men godtok vi CAK, senter for Afrikansk kulturformidling. Nå måtte vi finne noen som kunne lese inn budskapet. Vi gjorde som sagt alt sjøl og brukte de ressursene vi hadde tilgjengelig. Nede i kafeen fant jeg ei som jeg visste hadde en tydelig og markant stemme. Jeg spurte om hun kunne tenke seg å lese inn en reklamesnutt for CAK? Et olmt blikk, så smalt det:
  • CAK! Jeg skal faen meg ikke reklamere for noe CAK!! De har missekonkurranser der!
Vi visste at CAK arrangerte noe de kalte for Miss Africa-kåringer, men anså det som en bevisstgjøring av, og hyllest til, svarte kvinner. radiOrakel kunne stå inne for dette, men det kunne ikke jentene på Blitz. Det viste seg nemlig, og det visste ikke jeg, at kvinneaktivister fra Blitz hadde demonstrert utenfor CAK's lokaler flere ganger på grunn av nettopp disse Miss Africa-tevlingene.

Dette illustrerer hvor radiOrakel sto på slutten av 80-tallet. Vi var nok mer post-feminister enn radikal-feminister. Eller mer presist: Vi var frittstående feminister. Vi hadde ikke et overordnet feministisk program som vi var forpliktet til å følge. Vår misjon var å synliggjøre kvinner, og kvinners liv og vilkår, i media.


Nattsending på Nordraak

En fredag kveld vi skulle ha nattsending, ble vi møtt av uniformert politi. Å se politi utenfor Blitzhuset, uten at de var i heftig klinsj med blitzerne, var i seg selv så oppsiktsvekkende at vi skjønte noe spesielt måtte ha skjedd.
Det viste seg at noen hadde forsøkt å tenne på huset. Det var brennmerker etter flammer fra lighter flere steder opp gjennom etasjene, og det luktet svidd. Det var såpass alvorlig, at de som befant seg på huset hadde bitt i det sure eplet og valgt å kontakte politiet.
Det ble vurdert som farlig å oppholde seg på Blitz den natta. Så vi måtte ringe Radio Nova, som hadde sending før oss, og be pent om de kunne fortsette inn i natta. Hvilket de gjerne gjorde, som den gode kompisradioen de var.
Den nattsendingen ble for vår del avviklet i hagen på Café Nordraak, Kunstakademiets eget vannhull og et av radiOrakels stamsteder på den tida.

Husker jeg ikke feil, skjedde dette sommeren 1987. Et par år før det ble kastet en brannbombe inn i kaféen under en konsert, og det for alvor begynte å hardne til mellom blitzere og nynazister rundt 90-tallet.



Bokanmeldelse: Utilslørt. Muslimske RÅtekster



Jeg leste og skrev en anmeldelse av boka "Utilslørt. Muslimske RÅtekster" som kom ut på forsommeren 2011. Da var jeg midt inne i en meningsbrytning med meg selv og andre, mye inspirert av debatter som foregikk på Facebook: Om islam og religionens undertrykking av kvinner, menneskerettigheter og ytringsfrihet. 

Jeg fant raskt ut at de (for å holde meg innenfor grensa) mest interessante ordskiftene foregikk på arenaer jeg tidligere ikke hadde identifisert meg med; blant annet det såkalte "Facebook-høyre". Der ting
ble diskutert nokså spenstig, og hvor det ikke nyttet å ty til ferdigtygde imperativer, hvor alle som en begynte med "Stopp...!". "Nei til ...!" og "Ja til...!"

Jeg fikk bokanmeldelsen min på trykk hos document.no et par uker før det smalt. Det utskjelte nettstedet, hvor Anders Behring Breivik hadde vist seg å være veldig aktiv.
 Å få noe publisert på samme meningsarena som denne mannen er ubehagelig å tenke på. Jeg har siden holdt meg unna document.no, nettopp fordi debattklimaet der er behagelig for folk som Breivik.

Jeg har imidlertid tenkt endel på dette i ettertid: Hva har skjedd med mitt syn på islam som religion, etter at en landsmann av meg forsøkte å bombe oss tilbake til en fascistisk-narsissistisk tilværelse jeg aldri ville ha orket å leve i?

Svaret er: Uforandret.

Jeg mener akkurat det samme i dag som jeg mente før 22. juli 2011. Jeg mener at trusselen fra jihadistiske miljøer er like sterk nå, som den var før vår egen tragedie rammet oss. Vi kan ikke friskmelde al-Qaida selv om vi har fått "vår egen" terrorist. Analysesjef i PST Jon Fitje sa det veldig klart på NRK TV noen dager etter 22. juli, at vi nå har fått et utvidet terrorbilde. Jeg la ut den linken umiddelbart på min Facebook-profil fordi jeg tolket den som veldig edruelig. Jeg fikk ingen 'likes' på den.

Hvis noe er forandret, så er det, naturlig nok, mine egne reaksjonsmønstre.  For å ta det viktigste først: ABB og hans evt. meningsfeller representerer ikke det norske folk! I alle fall ikke meg og de aller fleste jeg kjenner. Jeg blir kvalm av hans kvinnesyn. Jeg orker nesten ikke å ta inn over meg resten av hans verdensbilde, fordi det stjeler all min energi. Jeg ville aldri  ha funnet meg i å leve i hans forestilling av hva som er det ideelle samfunn.
For det andre: I dag kritiserer jeg i mindre grad noen muslimers trang til å ville udemokratiske løsninger i landet vi deler, men støtter heller utspillene til sekulære og liberale muslimer, som f.eks Lily Bandehy, Walid al-Kubaisi, Sara Azmeh Rasmussen og folkene i LIM-nettverket. La de få kjøre debatten, så skal jeg virkelig støtte dem!

På ett-årsdagen etter terror-angrepet skrev en bosnisk Facebook-venn av meg noe sånt som dette på sin status: 22. juli 2011 hadde han befunnet seg i Bosnia, og fikk en desperat sms fra en norsk-pakistansk venn like etter at bomben hadde gått av i Regjerings-kvartalet.
- Hva skal vi gjøre nå? lød vennens fortvilte melding. Min FB-venn kunne ikke svare, men hans umiddelbare reaksjon var, at dersom muslimske terrorister sto bak denne bomben i Oslo ville han neppe orke å reise tilbake. Lettelsen var derfor stor da han skjønte at en etnisk norsk person sto bak dette forferdelige. Men sorgen over de drepte var tilsvarende tung.

Det har ikke kommet noe positivt ut av terroraksjonen til ABB. Det eneste jeg kan se, er at flere muslimer enn før nå våger å stå opp og konfrontere ekstreme holdninger blant andre muslimer, samt ta et oppgjør med jihadister og miljøer som kan fostre dem.  Lettelsen over at det største terroranslaget på norsk jord i fredstid ikke ble utført av islamister, har ført til et åpnere meningsmangfold fra muslimsk hold.

Denne påstanden burde jeg dokumentere, skal se hva jeg finner :-)

Vel, her er min bokanmeldelse!


Gamle tekster

Dette er et utvalg tekster jeg fant i en skrivebok i en kasse i kjellerboden, etter en vannlekkasje sist sommer. Dette er skrevet på slutten av 80-tallet. Et ti-år jeg opplevde som utviklende, blomstrende, essensielt; da jeg fant min identitet!
Underlig nok, eller riktignok, har disse tekstene et utpreget depressivt uttrykk. Det kan forklares på to måter: Et uttrykk for tidsånden. Og også at jeg i denne perioden fant meg selv og fikk min personlighet støpt i sement.



Full mango observert på Tøyen
Fullmånen henger over Tøyenparken. Tung og sprengt, som en overmoden mango.

Den lokker de søvnløse ut i natten.
Og faller - med et krengende, saftsprutende og dødelig splæsj, i hodet på de modige som våger seg ut.

Månen er en gammel og trett hore.

Denne teksten er inspiret av en av Isabel Allendes romaner. Jeg husker ikke eksakt hvilken, siden hennes bøker ulykkeligvis lå nederst i esken som ble rammet av vannlekkasjen. Men mener det var Eva Luna eller Eva Luna forteller.
Uansett: Inspirasjonen er hentet fra en scene i boka, hvor grenene i et mangotre vokser seg inn i et ubebodd hus. De trenger inn i alle rom og fyller dem. Tar stadig mer plass og husets vegger begynner å bule ut, mer og mer. Til slutt eksploderer huset av all denne fruktbarheten, og lukten av overmoden mango blir hengende over landsbyen i ukesvis etterpå. 

- Soon, baby...
- Innenfor rammen av et kvarter, hadde han sagt.
Det var for tre timer siden. Nå var klokken 10 på to. Og stillheten trommet mot hinnen og presset hjernen min sammen til en hard klump av spørsmål:
Kommer han, eller kommer han ikke? Hvor er han? Hva gjør han? Når vil han være her? Eller er det hele kanhende en misforståelse?

- Tirsdag. Vi sees på tirsdag, hadde han sagt.

Tirsdag; var det i dag eller til neste uke? Hadde jeg rett og slett bare tatt feil av datoen, stedet, tiden på døgnet?

En kaffe til, kelner! Takk.
Hjertet mitt banker allerede hardt i utakt.

Og utenfor vinduet, på gaten, haster menneskene fram og tilbake.
Med gjenknepte klær. Lengtende etter vår.


"Are you sure we exist"?
Hva er det verste som kan skje?

Å falle i tanker på T-banen, og litt for sent oppdage at man er gått på feil bane og er på vei til Stovner
Å falle i tanker generelt
To fall in love
Å dette i trappa
Å gå på trynet

Do you know we are alive?


Det u-utholdelige

Senere, alle de tause samtaler
når sjelen min flyr over land og hav
for å møte deg under et tre,
kanhende

Sitter vi og prater om løst og fast,
før vi igjen tar avskjed og sier:
- Ha det, vi snakkes!

uten å avtale neste møte

For ennå vet ingen av oss retningen.


- Slik kan det også gå
sa den gamle mannen. Mens han strøk hånden over det pistrete hvite skjegget med en klok, men også meget trett bevegelse.

Så ble han taus, og stille i blikket. Det var som om han trakk seg tilbake, bort fra dette nå og til et fjernt sted. Et sted, og en tid bare han visste om. En tilværelse så langt unna, men likevel så nær og kjent for den gamle.

Så lenge hadde han vært tilstede i denne kroppen, at han hadde sett mange utype dager og - netter komme og gå. Og nå en ny begynnelse: Lysere, friskere og enda mer fylt av kraft, forventning og livsglede enn den første morgenen han kunne huske, da han våknet som barn og ville ut av sengen straks.



Hullet i kroppen
vokser raskere
enn tiden rekker å lege alle sår.











tirsdag 19. april 2011

Å brenne stropper og slør

Feministene brant BH-er. Hva skal de gjøre med hijaber? spurte en venn på FB-statusen sin i går. Saken er at feminister  brant aldri bh-ene sine på slutten av 60- og innover på 70-tallet. Det er en myte som er blitt så gjentatt at alle tar for gitt at det faktisk hendte.

Sannsynligvis skjedde det neppe. Myten om bh-brenningen oppsto da en gruppe feminister , New York Radical Women, aksjonerte under en Miss America-kåring  i Atlantic City i 1968. De kastet saker  de mente var kvinneundertrykkende, som bh-er, hofteholdere, Playboy-blader og andre ting de betraktet som ”instruments of female torture”,  oppi en søppelbøtte kalt Freedom Trash Can. Planen var å tenne på, men før de rakk å gjøre det ble de stanset av politiet.

Happeningen i  Atlanta var sannsynligvis en engangsforeteelse. Det finnes et bilde av kvinner som brenner bh-er  fra 1979 , dokumentasjon  som det er blitt reist tvil om er autentisk. Men i den grad bh-brenning  forekom, var det nok i form av sporadiske stunts, og ikke som en nærmest rituell rød hendelsestråd som løp gjennom hele 70-tallet, slik vi tror at det var.
Men symbolet hissige  damer som brente bh-ene sine var satt. Godt hjulpet av journalisten Lindsay van Gelder  fra New York Post, som sammenliknet demonstrasjonen med antikrigsforkjempernes  brenning av vernepliktsbøker og ble dermed arkitekten bak begrepet bh-brenning.  Noe hun visstnok skal ha gremmet seg over i ettertid.
Selv om bh-er knapt ble brent,  sluttet i hvert fall kvinner å bruke den!  Å være bh- og toppløs, var selve  kjennetegnet på frigjorte kvinner  i  godt og vel et decennium,  og det var ikke før på  starten av 80-tallet engang  (jeg husker ikke eksakt når) at plagget dukket opp igjen. Stilikoner som Madonna og Annie Lennox brakte bh inn i motebildet og tilbake i butikkhyllene; mer eksklusive og forseggjorte enn noensinne… Men selv om dagens bh er gjenstand for big business, er det få som lenger opplever den som et kvinneundertrykkende torturtinstrument. Den holder puppene på plass og gir kjærkommen støtte under  trening. Kvinnebevegelsen  har  dessuten  fått gjennomslag for likestillingssaker av større betydning en bh-bruk.
Det er imidlertid blitt brent en hijab! Det skjedde 8. mars 2009, da syrisk-norske Sara  Azmeh Rasmussen brant en hijab på Youngstorget, foran en majoritet av rasende hijabkledte muslimer og indignerte feminister. Rasmussen ønsket å brenne det hun mener er et symbol på kvinnens underordnete status, og hadde på forhånd annonsert det i en kronikk i Aftenposten, hvor hun  oppfordret sine muslimske medsøstre til å spre ut sine vinger. Hijab-brenningen fikk knapt noe etterspill i mediene, men Rasmussen ble drapstruet i dagene som fulgte.

Men kan jeg som vestlig kvinne, bokstavlig eller metaforisk, brenne en hijab? Angår det meg? Jeg tenker at da kvinner på 70-tallet frigjorde seg fra sitt eget undertøy, var det ut fra et behov som oppsto innenfra, hos kvinnene selv. Må en kvinne imidlertid kle veldig på seg, ikke nødvendigvis for å få det mer komfortabelt men for å få respekt, så er det et påbud som kommer utenfra henne selv. Fra omgivelsene eller fra Gud. Jeg kan ikke se at krav som stilles av andre kan ha noen som helst frigjørende effekt på den som bøyer seg for det. Derfor kan jeg godt brenne en hijab, siden det er universelle menneskerettigheter jeg forfekter. Jeg har et naivt ønske om at alle kvinner i hele verden skal ha de samme rettighetene og mulighetene som jeg selv nyter godt av. Og deler av verden befinner seg i mitt nabolag.
Er hijab vår tids "instrument of female torture"?  Vestlige feminister blir kritisert fra flere hold for kun å være opptatt av egne kjepphester og at de gir blaffen i dagens undertrykte; minoritetskvinnene. De forsvarer seg med at enhver gruppe må kjempe sin egen kamp, og at damer  f. eks. må bestemme selv om de vil bruke hijab eller ikke. Talskvinner for hijab-brukere sier det samme: De vil ikke ha ”vår feminisme"  tredd ned over hodene på seg, og mener de foretar frie og selvstendige valg på egne premisser og i tråd med sin religion og kultur. For så vidt riktig, dette. Universelle rettigheter skal gi alle kvinner muligheter til å velge sin egen lykke eller ulykke, om man vil.
Men  innvandrerkvinner som ønsker å leve sitt liv på egne, individuelle premisser – det demokratiske  privilegium – sitter alene  i et veldig trangt rom. De har lite uttalt support fra norske, organiserte feminister, og får i praksis heller ingen støtte fra sine tildekte medsøstre, som understreker at å gå med hijab er en religiøs plikt. Vi vet også at disse jentene blir utsatt for press, trusler og vold fra familie og folk i sitt etniske miljø  dersom de blir ”for norske” . Dette er norske jenter som svært ofte ikke får ta selvstendige valg, men som lever i gråsonen  mellom norsk likestillingslov og demokrati  på den ene siden, og tvang og annenkulturell justis på den andre. Det er disse jentene som sviktes og som trenger at noen slåss litt for dem!
Jeg gjorde et lite heldig  forsøk på å kritisere muslimers kvinnesyn da jeg jobbet i kvinneradioen RadiOrakel på slutten av 80-tallet, og skulle intervjue lederen av et senter for minoritetskvinner .  Jeg åpnet  i frisk tabloid ånd og spurte hvorfor det var slik at muslimske kvinner måtte gå to skritt etter mannen sin på gata. Hun ble rasende: 
- Åh, jeg er så lei av slike dumme spørsmål! Det er ikke slik som dere tror, at muslimske kvinner er undertrykte. Det er dere kristne kvinner som er undertrykte! skrek hun, og la til at hun ikke hadde lyst til å svare på flere dumme spørsmål.
Det ble ikke noe av intervjuet. Jeg fikk dermed aldri vite på hvilken måte jeg var undertrykt , og ikke hun.  Jeg kan godt skjønne at hun ikke likte måten jeg åpnet samtalen på. Men her hadde hun samtidig en gyllen sjanse til å sette denne ”dumme, kristne dama” på plass og si, hør her: det er ikke slik at muslimske kvinner er undertrykte, og nå skal jeg fortelle deg hvorfor de går bak mannen sin på gata. Hun kunne gjort a fool out of me og opplyst lytterne om kvinners  posisjon i islam.
For eksempel. 

I stedet valgte hun å gå rett i strupen på meg. Og jeg har siden kviet meg for å ta opp tråden.